Gulen trekker mange besøkende på grunn av det yrende dyrelivet ytterst i Sognefjorden. Biologer og undervannsfotografer kommer fra hele verden for å nyte av den praktfulle naturen. Området har imidlertid mer å by på. Under 2. verdenskrig var det stor aktivitet her, og resultatet er en stor mengde vrak som fortsatt står seg bra etter 70 år i sjøen. Draugen dro for å sjekke forholdene.
Monica og Ørjan var vertskap for Draugens vraksafari til Sogn og Fjordane. De er antagelig de eneste i landet som lever helt og holdent av å drive dykkesenter. Det merkes, Gulen dykkesenter er antagelig det mest profesjonelle senteret i Norge. De har gode overnattingsfasiliteter med et velutstyrt kjøkken. Du kan leie alt utstyr du trenger for å komme deg i vannet. Ønsker du å fylle nitrox eller trimix er det ikke noe problem. En ca. 30 fots rib forflytter uanstrengt 12 godt utstyrte dykkere i drøyt 30 knop til hvor som helst i de ytre deler av Sogn. Dykkestamp, grill og egen bar er med på å sikre komforten mellom dykkene.
Ni spente drauger tok turen de drøyt 600 kilometerne for å besøke noen av vrakene i området. På grunn av den lange kjøreturen valgte de fleste å dra allerede onsdag. De ivrigste rakk et dykk fra kaien onsdag kveld. De påfølgende dagene ble det gjennomført to dykk for dagen. Det dypeste ble gjennomført først, men dykkemålene ble valgt slik at alle hadde glede av vrakene, uansett sertifisering.
Torsdag morgen gikk turen nordover, til vrakene Ferndale og Parat. Ferndale ledet i desember 1944 en tysk konvoi da skipet gikk på grunn ved Seglsteinen. Slepebåten Parat kom til unsetning, men under redningsoperasjonen ble de angrepet av britiske Mosquito-fly. Begge skipene ble satt i brann og sank til slutt. Nå ligger Ferndale fra 12 til 45 meters dyp, mens Parat ligger lenger ned i skråningen, på dyp ned til 60 meter (se forsidebildet). Før vi hoppet i vannet ga Ørjan en detaljert og levende beskrivelse av det dramatiske slaget. Det gjorde en flott dykkeopplevelse enda mer interessant. Tilbake fra dykket vanket det nystekte vafler og kaffe. Dette viste seg å være en daglig tradisjon som vi raskt ble vant til.
Hele resten av uken var preget av sol, vindstille og en praktfull skjærgård. Selv de mest værutsatte dykkemål var tilgjengelige. I tur og orden besøkte vi Solvang II, Bandak, Frankenwald og Uller. Et makeløst naturdykk gjennom en 200 meter lang, fire meter bred kløft, ble det også tid til. Selv om vrakene var hovedfokus, så var det umulig å overse det yrende dyrelivet. Det er bare å innse at mangfoldet og frodigheten overgår Trøndelagskysten med god margin. På kveldene restituerte vi i badestampen eller i «200 bar», den lokale puben på senteret.
Søndag morgen var det på tide å ta farvel. De ivrigste stoppet i Vadheim, på nordsiden av Sognefjorden, for å dykke på Oldenburg. Dette er et 117 meter langt skip som ligger på ruten hjem, bare 100 meter fra E39. Skipet er et mektig syn, der det ligger veltet mot styrbord. Baugen ligger på ca 25 meter, hekken på 70. Etter nok et vellykket dykk tok vi fatt på de siste 550 kilometerne hjem. Allerede på hjemturen kom det oppfordringer om å arrangere et nytt vraksafari neste år, selv om det var en viss skepsis til om vi noen gang klarer å toppe denne turen. Men, som en fremragende skuespiller en gang sa: «I’ll be back!»
Opprinnelig skrevet av: Kåre Telnes
