Værgudene viste seg ikke fra sin aller beste side og utaskjærsdykking måtte utgå, men til gjengjeld ble det vrak for alle penga, også på det som skulle være helgas eneste naturdykk. Glimrende høstsikt var det også og overnattingen, med sjøbod i vannkanten, var perfekt for dykkere.
6 mann på tur, den sedvanlige rikelige mengden med det kardiologer kaller ‘lite hjertevennlig mat’, et par gule bokser (ikke makrell i tomat altså) som antydningsvis tilhører medlemmer med 40års krise, og noen mer edruelige utstyrsett var akkurat nok for referentens RIB som ellers går i drøye 40 knop og som vanligvis fint løfter 8 dykkere i plan. Men med litt velvillig omplassering av kropper kom vi oss allikevel opp i det som i 1,5 meter høye bølger på det meste, var ubehagelig fort.
Lørdag startet med dykking på DS Lita, som på mystisk hvis har forlist i noe som minner mistenkelig om en helt rolig vindsikker havn. Ergo er det et perfekt dykk når det blåser kuling i kastene. Vraket er også fint og inntakt og referenten, som tilbringer store deler av fritiden gjennom året på Stokkøya, fikk sitt første dykk på Lita på flere år. Det forteller leseren 2 ting, det var et drittvær av rang (dette er backupdykk no 1 på skikkelig dårlige værdager), og rustinteressen er ikke stor nok til å trekke ham innaskjærs i utrengsmål. Vraket er vernet og passes på av Åfjord SDK i samarbeid med Vitenskapsmuseet NTNU.
Etter en solid lunsj, og bittelitt sjokolade bar det ut igjen til et kanon veggdykk på baksida av Stokken. Bare få meter fra land er det over 100 meters dyp, men innerst i bukta, kan man fortøye i land og på dregg i le for sør, vest, og delvis østlig vindretning. Selv på nordavind er det rimelig rolig. Ikke før vi har kommet under vann og begynt å blåse bobler (untatt våre venner med gule bokser og tilhørende herligheter) treffer vi en rimelig strøken Audi S3, og bilintressserte vet at en slik kjerre lett kommer på over prisen for 20 gule bokser, eller 1 million. Mystisk nok var autovernet på landsida inntakt, skiltene fjernet, og nøkkelen stod ikke i tenningen. Derimot var den utstyrt med stropper for heising vha truck eller traktor. Her var det rikelig med ugler i mosen. Etter å ha dvelt litt ved mysteriet fikk vi oss et veggdykk av rang, spesielt var det imponerende mengder av yngel i tangen, litt blåstål, og en og annen storsei toppet opplevelsen mens den jaget utenfor veggen. Politiet er underettet om saken, ikke om storseien, men Audien altså.
Det var ikke mulig å krysse Linesfjorden uten å snike seg opp langs Stokkøya, for å få vinden bakfra ned igjen til «sjøparken», og Ribben ble fortøyd for storm, og referenten fikk haik med en røykesugen tursjef tilbake til hytten på Hosen hvor man kan få kjøpt denslags og annet i Strandbaren.
Søndagen løyet vinden, og dermed var det en klart for en kort båttur over til Maltsekken, hvor Draugens heleide vrak Moi forliste i 1974. Dette har vært en av favorittene på Stokkøya siden den ble oppdaget. Den er rimelig inntakt, detaljrik, og ligger fint til for lett penetrering. Dessuten kan den dykkes med maksdyp 35 meter, mens de som ønsker mer kan gå hele veien ned til 50+ meter på mast for å se på lanterner, eller titte på koøyene som ligger såpass dypt at de ikke har havnet på gutterom rundtom i Trøndelag. Avslutningsvis er det et prima naturdykk opp til båten.
Og alle var selvsagt enige om at det var en fin fin tur.
Opprinnelig skrevet av: Eirik Kjos