En åttearmet blekksprut, Eledone cirrhosa, har de siste to årene, med ugjevne mellomrom, vært observert like utenfor drauglokalet. Eilif fotograferte den første gang i 2008. Siden har flere rapportert om møte med det flotte dyret. Sist var det Øyvind Hegle som opprømt kunne fortelle om en stooor blekksprut.
Bare en gang tidligere har jeg møtt en åttearmet blekksprut i Norge. Jeg kan ikke nekte for at jeg var litt misunnelig da selv en av klubbens største vraknisser kunne skryte av sine blekksprutmøter rett utenfor skyllerommet vårt. Jeg har gjennomført en håndfull dykk fra lokalet etter Øyvinds blekksprutrapport, og kost meg hver gang. Det har vært et yrende dyreliv, men noen blekksprut har jeg ikke sett.
Jeg hadde derfor kastet inn håndkleet og begitt meg i gang med et nytt prosjekt denne tirsdagen: Finne flyvraket som ligger utenfor renseanlegget. Scootergjengen advarte meg mot at det var langt å svømme, men det bare økte motivasjonen – jeg liker en god utfordring. En sur høsttirsdag møtte jeg tidlig på lokalet for å rekke et dykk før de andre draugene dukket opp. Jeg håpet innerst inne at Øyvind var der – han er ofte tidlig ute og hadde sagt at jeg kunne låne scooteren om jeg ville. Den dagen var jeg først, så plan B ble iverksatt: Svøm selv. Det var full fjære og derfor ekstra kronglete å komme seg ut i vannet med 2×12, stage og stort kamera. Etter 4 f**n og 3 h**vete var jeg kommet ned til vannkanten. Vannet var melkehvitt, jeg så ikke bunnen der jeg satt med vann til anklene. Å fotografere flyvrak i denne suppen kunne bli svært vanskelig, skjønte jeg. På toppen av det hele sveipet et Sea-King redningshelikopter lyskasterne sine over vannflaten bare noen få hundre meter unna. Hm, er det lurt å gå i vannet nå og risikere å bli «funnet» av en redningsoperasjon? Helikopteret trakk etterhvert unna og jeg valgte å starte dykket.
De første 2 meterne så jeg absolutt ingenting. På 4 meters dyp var det minst 15 meter sikt! Humøret steg raskt mens jeg svømte østover på ca. 10 meter for å finne avløpsørene fra renseanlegget. Du leste riktig: Jeg leitet etter endestasjonen for hele byens kloakk! Jeg holdt god høyde over bunnen for å ikke få for mye nitrogenmetning. Det er laaangt fra lokalet til rørene, antagelig 3-400 meter. Den gode sikten ga meg usedvanlig god oversikt over bunnforholdene. En rødspette på størrelse med Trond Einars nye bagasjerom, lettet i en støvsky under meg. Et flott syn, men jeg forfulgte den ikke. Jeg hadde jo andre planer. Selv ikke to store hummerklør som stakk frem fra en sprekk, fikk meg til å forlate den planlagte ruten.
Omsider dukket avløpsrørene opp og jeg lot dem vise veien utover. Jeg la meg ca. 10 meter over og svømte ufotrødent av gårde. Man skulle kanskje tro det ble en kjedelig tur over mudderbankene, men mye stor fisk underholdt meg på veien. En torsk, garantert alt for stor for noe fangstnett, ble nesten litt skummel. Minuttene gikk og det ble stadig dypere, men ikke noe vrak var å se. Til slutt måtte jeg kaste inn håndkleet. Computeren foreslo at jeg skulle snu mens jeg fremdeles hadde luft nok til returen (inkl. sikkerhetsmargin selvfølgelig), og jeg var enig. Flyvraket drar ingen steder, jeg får godsnakke litt med Øyvind, tenkte jeg. Tilbake i steinuren varslet min lille venn på armen om at en lang deco var i vente. Jeg skiftet til 60% O2 på 16 meteren, og lurte på hva jeg skulle finne på? Vidvinkelen er lite egnet til å fotografere dyreliv. Jeg kan fange en hel hval på noen få meters avstand med det objektivet.
Oppe på 10 meter lå den på en sten: En Eledone – selve husblekkspruten – riktignok noen hundre meter fra lokalet denne gangen. De første bildene skjøt jeg overivrig fra hoften på noen meters avstand. Blekkspruten dekket noen få pixler midt i bildet. Ubrukelig, her må jeg nærmere. 126 bilder ble det – takk til den digitale revolusjon – mens jeg justerte på blitsene for å få en gjevn belysning over hele bildet. Om blekkspruten ble paralysert av all blinkingen eller er blitt vant til dykkere, vet jeg ikke. Den lå relativt rolig, og til slutt lå jeg på to cm avstand med kameraet. Først da begynte Eledone å dominere bildene. Fargene skiftet mellom rød og hvit, mens den prøvde å gå i ett med bunnen. Rød er vanligvis en utmerket kamuflasjefarge i sjøen – husk det røde lyset stopper først. Det hvite lyset fra lykt og blitser forandrer jo situasjonen helt – rødfargen får den til å stå frem som et nydelig fotomotiv. Den prøvde halvhjertet å gjemme seg i noen sprekker, men så ut til å gi det opp. Til slutt lå den bare og ventet på at jeg skulle gjøre meg ferdig. Neste gang jeg kikket på computeren var decoen over og bare et sikkerhetsstopp gjenstod. Det gjennomførte jeg mens jeg svømte de siste par hundre meterne tilbake, på 3 meter, like under tåken fra Nidelva.
Vel oppe på lokalet var tirsdagsmøtet godt i gang. En varm kopp kaffe og et par timer med skitprat gjorde tirsdagskvelden komplett. Prøv du og, da vel!
Bilder av husblekkspruten vår:
http://www.draugen-fmk.no/visBildemappe.php?id=20
Opprinnelig skrevet av: Kåre Telnes
