Eirik, Ståle og Trond Einar har dykket i jerngruvene i Tuna-Hastberg flere ganger før. I februar 2012 fikk Øyvind, Roar og Kåre være med å dele fantastiske naturopplevelser. Javel, «naturen» er menneskeskapt, men likefullt vakker nok til å gi oss minner for livet.
En langhelg var satt av til dykking utenom det vanlige. Det var torsdag ettermiddag. Forventningsfulle satte vi oss i bilen for å kjøre de 600 km til Tuna-Hastberg. Turen gikk fort, takket være to pratsomme bergensere, som gjerne tar oppgaven med å underholde resten av passasjerene. Det var likevel nesten sengetid da vi kom frem til skolen hvor vi skulle overnatte i et klasserom. Alle seks snorket i kor og bidro på den måten til å gjøre det hjemmekoselig.
Når seks dykkere insisterer på ha med seg de største dobbeltsettene som er å oppdrive, stager, scootere, kamera og alt det andre stasjet som hører med på dykketur, tar det et par timer å få alt på plass nede i gruven. Vareheisen gjør at vi slipper å bære alt ned til 80 meter under bakkenivå. Nede i gruven er alt vel tilrettelagt. Sekketraller gjør det enkelt å frakte bagasjen de 100 meterne fra heisen til dykkebasen. Jeg kaller det base, for der nede er det kompressor, en enorm bank med 360 bar, 30% nitrox. En elektrisk vinsj frakter flaskene de siste 5 meterne fra basen og ned til «bryggen». Der nede på bryggen stod flaskene hele helgen. En slange fra banken og ned på bryggen gjorde at det tok 15 sekunder å fylle mitt 2x20l flaskesett. På basen er det bygget en varmestue med elektrisk lys, varme og vannkoker. Basen huser greit 17 mer enn middels utstyrte dykkere. Jeg var på forhånd advart mot at det var kaldt og hustrig nede i gruvene. Hallo? Det er 2 grader i luften, vindstille, ingen nedbør, ingen snø i dykkestampen – det er rett og slett de mest behagelige vinterdykkene jeg noensinne har gjort. Husk det er innendørs! Entusiastene i «Aventyrgruvan» har laget et fantastisk anlegg for dykkere. Det er nesten ubegripelig hvor mye arbeide de har lagt ned for å legge til rette for dykketurister.
Vi delte oss raskt i to dykkelag. Tremannslag fungerer best for grottedykking. Ståle og Trond Einar guidet Roar, mens Eirik var kjentmann for Øyvind og undertegnede. Den første dagen (fredagen) bestemte jeg meg for ikke å fotografere. Det er enklest å få oversikt over dykkeplassen uten kamera. Det første dykket gikk til «el-centralen». Ferdige liner og ingen jump gjorde navigeringen overkommelig. Personlige cookies er en selvfølge for å markere veien ut i hvert linekryss. I det første «krysset» gikk det 5 liner i ulike retninger. Den ene brakte oss inn i en litt mindre gang, som førte frem til «el-centralen». På veien passerte vi en sjakt som gikk ned til over 200 meters dyp.
Dykk nummer to gikk til «Indy» eller «Indiana Jones»-hallen. Denne er opplyst med kraftige lyskastere. Hallen er også tilgjengelig gjennom tørre grotter og brukes faktisk til PADI Open Water-kurs. Vi kom selvsagt kjellerveien. Synet som møtte meg da jeg svømte ut av gruvegangen og inn i det opplyste «bassenget» slo nesten pusten av meg. Det var åpenbart at jeg måtte tilbake med kamera.
Den første kvelden kjørte vi målrettet til en av Borlanges bedre restauranter, Coco Thai. iPad-en viste seg som en uvurderlig reisekompanjong.
Dag 2 kopierte vi dykkene fra dag 1, men med kamera denne gangen. Kanskje ikke veldig oppfinnsomt, for det manglet ikke på dykkemål, men det var for å gjøre livet litt enklere for meg som skulle fotografere. Det blir litt å passe på når du skal bedrive sikker grottedykking samtidig som du fyrer av 100 bilder i løpet av et dykk. Noen bilder er lagt ut i eget galleri, her på Draugsidene: http://www.draugen-fmk.no/visBildemappe.php?id=71
På veien opp av gruven lørdag kveld, registrerte vi at det var trøbbel med vareheisen. Det spredte seg en mild bekymring for at vi måtte bruke søndagen til å bære utstyret opp selv. Se for deg å gå opp 32 etasjer med et 2×20-sett på ryggen. Vel oppe har du ytterligere 5-6 turer før alt rælet er oppe. Heldigvis fikk de orden på heisen igjen.
Søndag fant vi frem scooterne. Vi følge oss vel litt forpliktet til å bruke dem, siden vi hadde slept dem med oss hele veien. En tur nede på andre nivå, på 34 meters dyp, førte oss blant annet til en gammel, forlatt gruvevogn. Dykket var ferdig halv tolv, søndag formiddag. Klokken to var bilene ferdig pakket og vi var klar til hjemturen. En viktig suksessfaktor på slike turer, er at alle bidrar til nødvendige gjøremål. Disse gutta har åpenbart vært på tur før! Alt gikk som planlagt. Småplukk med utstyret ble kjapt fikset underveis, fordi alle har med seg et fornuftig utvalg reservedeler.
Takk for turen, gutter! I’ll be back!
Opprinnelig skrevet av: Kåre Telnes
