1. maihelgen dro 16 drauger på dykketur til Ålesund.
Onsdag 29/4 stod 13 drauger spent utenfor klubben og ventet på bussjåføren (heretter kalt Roar). Med planlagt avgang presis kl 17 ifølge tursjefen (heretter også kalt Roar), så begynte flere av oss å bli bekymret for at hengeren med dykkerutstyr var forsvunnet i løpet av natten, og at Roar ikke turte å komme… Men neida, bedre sent enn aldri la vi ut på tur fulle av forventninger til hva helgen kom til å bringe. Første stopp på Sandmoen visste vekta på hengeren 1750 Kg, så hvem har sagt at drauger ikke kan pakke når de skal på tur (inkludert kajakk!) I tillegg falt vel de fleste for fristelsen til en liten matbit og en do tur siden vi hadde vært på reisefot i hele 20 min allerede.
Vi ankom Ålesund litt utpå natta etter en upåklagelig busstur gjennom Norges flotte natur badende i solskinn (med unntak av de som heller fikk med seg DVD-fremvisningen på ”storskjerm” i bussen, undertegnede inkludert). Bussjåføren var noe skuffet over at stemningen ikke bydde opp til allsang på bussturen.
Etter ankomst på Åsdk, fant alle seg en seng og sove i. De fleste tok kvelden, klare til dyst neste morgen. Roar hadde på forhånd delt ut arbeidsoppgaver til alle, skjønt skuffelsen var stor da undertegnede ikke laget frokost til de ivrige teknisk-dykkerne våre som skulle dykke på Barcelona med avgang kl.9 torsdag morgen. Fellesfrokost for oss vanlige dykkere ble servert 10, og til all flaks hadde Per Bjørn batteriproblemer på båten slik at tek-dykkerene fortsatt satt på brygga i vamsen og ventet. Skal se at det vanket både stekt egg og kaffe på gutta, så kanskje mitt noe frynsete rykte som frokostvert ble rettet opp. Gutta kom seg omsider av gårde, og et par timer senere var sportsdykkerne også på vei til helgas første vannkjenning. Kanskje ikke det beste naturdykket, men en fin tur på sjøen ble det uansett. Etter dette hadde vi det ene supre dykket etter det andre. I alt tre besøk på Konsul Carl Fisser ble det i løpet av helgen. Vraket ble dykket på kryss og tvers, på langs og til bunns, men singel og dobbelsett, stage eller uten, og stort sett så var vel alle fornøyde. Om man ikke synes vrak er gøy, så er vel hekken på Fisser et naturdykk i seg selv (eller en vegg med overheng iflg. Roar); med store sei stimer og mase blomster og andre grønnsaker. Jeg fikk min første tur på baugen av Fisser og hadde store planer om en bilde seanse hvor jeg kopierer Titanics berømte ”I’m the king of the world. Dessverre ble den seansen avlyst da fotografen fikk et anslag av dybderus. Så da ble det blomster, sei og bær på hekken i stedet. Det ble også noen flotte naturdykk, et på Alnesraunen ute i havgapet med flotte kløfter og tareskog og et dykk i Skodjestrømmen ble det også tid til, skjønt ikke alle fant strømmen, men alle var like glade likevel. Sju dykk alt i alt kunne man få med seg i løpet helgen, så noen av oss feiget ut og dro på bytur til Ålesund i stedet for å dykke. Hyggelig det også.
Ålesund viste seg fra sin aller beste side, med sol og stille sjø. Men de fleste av oss har vel egentlig aldri opplevd Ålesund på en annen måte, så vi forventer jo at solen skinner på Romsdalsfjellene som kan nytes hemningsløst fra klubbhuset til Åsdk. Ja vel, så ble det en og annen regnskur på lørdag, men pytt pytt: Våt blir man jo uansett. Søndag var det tid for hjemreise etter nok et dykk på Fisser. Med en felles dugnadsånd som gikk som smurt, var vi mette, ferdig pakket og klare til hjemtur litt over kl. 14.
Jeg vil herved takke alle for en særdeles flott tur. Bussjåfør og tursjef Roar for et fabelaktig arrangement, Line for at vi hadde mat og drikke, Åsdk for et fantastisk lokale og båtførere for flotte turer og service. Skipper Øyvind blir vel husket for denne uttalelsen: (Må leses med Kristiansands dialekt) ”E har ikkje møtt så møye trøndere, men dokke lever opp til forventingane…” da vi alle som en satt i båten etter endt dykkig med en øl i hånda.
Og ikke minst må jeg takke alle deltakerne for hyggelig selskap og arbeidsiver. Kompressorvakter, ryddehjelper, frokostvakter, lunsjvakter og middagsvakter for at mat stod på bordet, kjøkkenet var strøkent og flaskene fylte med hva enn man måtte ønske. Uten alle og enhver hadde vel ikke turen blitt det samme.
Og helt til slutt: I Okstadbakkene på vei inn til Trondheim runget hel bussen i allsang: En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør…. Til ære for Roar.
Takk for meg.
Ps. Jeg melder meg på til neste år også
Julie
Opprinnelig skrevet av: Julie Asmussen
